Jeg gikk en tur på stien,
jeg søkte skogens ro.
Da hørte jeg fra lien
en gjøk som sa ko-ko.
Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko.
Jeg spurte den hvor mange,
hvor mange år ennu.
Den svarte meg med lange
sørgmodige ko-ko.
Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko.
Jeg spurte om dens make
og om dens eget bo.
Den satt der oppå grenen
og kikket ned og lo:
Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko.
"Vi bygger ikke rede,
vi har ei hjem vi to.
Fru Spurv er mor til barna,
vi galer kun ko-ko."
Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ko.
